Poem by the Norwegian writer Olav H. Hauge (1908-94)

Under bergfallet

Du bur under bergfall.


Og du veit det.


Men du sår din åker


og trør trygt ditt tun


og lèt dine born leika


og legg deg


som inkje var.

Det hender,


når du stør deg til ljåen


ein sumarkveld,


at augo sviv som snarast


yver bergsia


der dei segjer


sprekken


skal vera,


og det hender


du vert liggjande vaken


og lyde etter 


steinsprang


ei natt.

Og kjem raset,


kjem det ikkje uventa.


Men du tek til å rydja


den grøne boti


under berget


- um du då har livet.

Beneath the overhang

You live beneath the overhang.

And you know it.

But you sow your fields

and walk secure on your land

and let your children play

and lie down

as if there were nothing.

It happens,

leaning on your scythe

on a summer’s evening,

that your eyes rapidly

take in the rock face

where they say

the fissure

may be

and it happens

you’ve lain awake

listening for

rockfalls

at night.

And if the slide comes,

it will not come unexpected.

But you’ll set about clearing

the green patch of grass

beneath the rock –

if you’re then still alive.