Fra en annen
virkelighet ...
Syk blir en av
ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg
tingene,
slik at jeg brant
meg igjennom
og står på den
andre siden av dem,
der lyset ikke er
skilt fra mørket,
der ingen grenser
er satt,
bare en stillhet
som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig
ensomhet.
Se, jeg svaler min
hånd i kjølig gress:
Det er vel
virkelighet,
det er vel
virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den
andre siden
hvor gresstrå er
kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et
menneskes hånd,
ser inn i et
menneskes øyne,
men jeg er på den
andre siden
der mennesket er
en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en
sten
som kunne rumme
denne tomhetens tyngde,
om jeg var en
stjerne
som kunne drikke
denne tomhetens smerte,
men jeg er et
menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten
hører jeg bruse,
stillheten hører
jeg rope
fra dypere verdner
enn denne.
From another
reality ...
The cry for
reality makes one ill.
Far too close did
I get to things
so that I burnt a
path through
and stand on the
other side of them,
where light’s not
apart from the dark,
where boundaries
nowhere are set,
only a silence
that casts me into a universe of loneliness,
oh of incurable
loneliness.
Look, I soothe my
hand in the cooling grass:
That surely is
reality,
that surely is
reality enough for your eyes,
I though am on the
other side
where grass blades
are chiming bells of grief and bitter expectation.
I’m holding
someone by the hand,
looking hard into
somebody’s eyes,
but I am on the other
side
where each
person’s a mist of loneliness and fear.
Oh, were I only a
stone
where the weight
of this void could be held,
were I only a star
where the pain of
this void could be drunk,
but I am just
someone cast out into the borderland,
and I hear the
silence roar
I hear the silence
cry
from worlds deeper than this one.To hear the poet read this poem (1948), go to here
No comments:
Post a Comment