TAPT TERRENG
Jeg nøler ikke med å komme
på etterskudd når løvtrærne samler seg
bladløse på kollene og rimet har festet
et fuktig lag på brukarene, jeg går
langs strandkanten og hører isen
legge seg med dumpe smell, det er
vinteren som skyves inn i et mørkt
pakkhus, tunge dører åpnes
og lukkes igjen, lenger og lenger
inn i kulda, jeg stritter imot
når hyllemetrene fylles med vissent
gras og uavhentede kjærlighetserklæringer,
det tar tid å vente på den blå frostrøyken
som skal klarere alle papirer, litt etter litt,
og feste en rosa fraktseddel på vest-
himmelen skrått over grantrærne.
LOST GROUND
I do not hesitate to trail
behind when the deciduous trees gather
leafless on the hillsides and rime has fixed
a moist coating to the bridge piers, I walk
along the shore and can hear the ice
settling with thudding reports, it is
winter that is being shoved into a dark
warehouse, heavy doors being opened
and shut once more, farther and farther
into the cold, I offer resistance
when the shelf space is filled with withered
grass and unfetched declarations of love,
it takes time to wait for the blue frost-smoke
that is to clear away all papers, little by little,
and fix a pink consignment note to the western
sky obliquely above the spruce trees.
No comments:
Post a Comment