Aage Berntsen: 'Den milde dag er lys og lang'

Den milde dag er lys og lang

og fuld af sol og fuglesang,

og alt er såmænd ganske godt,

når blot, når blot, når blot...

når blot vor nabos Ilsebil

vil det, som jeg så gerne vil,

vil lægge kinden mod min kind

med samme varme sind.

Vil række mig sin lille hånd

med samme redebonne ånd,

vil lukke øjet som til blund

og give mig sin mund.

Ja, dagen den er lys og lang,

og der er nok af fuglesang,

men jeg er bange, Ilsebil

vil ikke det, jeg vil...

Bag hækken kommer Ilsebil,

- mon det er mig, hun smiler til,

hun bærer mælk i klinket fad

og giver katten mad.

Å se, nu smiler hun igen,

min Ilsebil, min egen ven -

det er, som selve solens skin

faldt i mit hjerte ind.

The mild spring day is bright and long

and full of sun and sweet birds’ song

and everything seems truly good,

or would, or would, or would

or would if next-door Ilsebil

will what I oh so dearly will,

her cheek against my cheek incline

with such a warmth as mine.

Stretch out to me her tiny hand,

with willing spirit by me stand,

will shut her eyes as if to doze,

her lips on my lips close.

Oh yes, the day is bright and long

and there’s enough of sweet birds’ song,

but I’m afraid that Ilsebil

will not what I so will.

Behind the hedge comes Ilsebil,

– can it be me her smile would thrill,

a mended bowl of milk she brings

and gives the cat to drink.

Oh look, she’s smiling now again,

my Ilsebil, my own true friend –

the sun’s rays almost seem to dart

and fall into my heart.