Astrid Hjertenæs Andersen: 'Hestene står i regnet' (1948)

Hestene står i regnet

 

Når mitt sinn er fylt av drømmer,

mere dunkle, mere fjerne,

enn min tanke kan forklare,

mere ville, mere hete

enn mitt hjerte kan forstå,

vil jeg bare stå i regnet

slik som hester står i regnet

på en bred og saftig slette

mellom tunge fjell, som her.

 

Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen der den suger,

som et barn, av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær.

 

Slik som hester står i regnet,

lutende, med våte flanker,

og lar duft av muld og væte

drive sterkt og søtt i sinnet,

vil jeg stå og bare være

og la himmel-yret falle,

inntil tanken fri for feber

følger drømmene til klarhet

i en steil og stille ro.

 

 

Horses standing in the rain

 

When my mind is full of dreaming,

ever vaguer and more distant

than my thought can find the words for,

ever wilder and more torrid

than my heart can comprehend,

I want just to stand where rain falls

stand out in the rain like horses 

on expanses of lush grassland

midst the mountains’ weight, as here.

 

Stand and feel my body sucking

all this coolness, strength and wetness

that in steady streams now trickles

down my face, my hair and hands.

Be just like the forest sucking

at the sky’s breasts like an infant.

Be like grassland, full of sweetness,

trembling with devout desire.

 

Just stand in the rain like horses,

with wet flanks and leaning sideways,

letting scent of soil and moisture

strongly, sweetly fill my mind,

I just want to stand there being

let the drizzle sift down on me,

until thought that’ free from fever

follows dreams to perfect clearness

in a stillness sheer and calm.