Thor Sørheim: 'Tresleiv i skogen'

 

TRESLEIV I SKOGEN

 

Et lite jordstykke ligger henslengt som ei tresleiv

mellom skogholtet og lysløypa, brunfarget

og med hvite striper i furene. Det kan se ut som om

noen har rørt året inn i denne fordjupningen med rester

 

av korn, gras og snø. En gammel kjerreveg vitner om

at det heller ikke er første gang det har skjedd. Livet

har satt sine spor gjennom skiftende tider. En varsom

vår, sommerens favntak med lerka i fritt svev, vinterens

 

sorg uten dekning. Vi kan ikke overleve uten at døden

følger oss trofast som en hund. Den slitte åkeren minner

om at livet er en avgrenset vandring. Og når vi dør,

dør samtidig vår faste følgesvenn gjennom livet. Døden.

 

 

WOODEN LADLE IN THE WOODS

 

The small piece of land lies discarded like a wooden ladle

between the spinney and the lit-up ski track, brown in colour

and with white strips in the furrows. It almost looks as if

someone has stirred the year into this hollow with remnants

 

of corn, grass and snow. An old cartroad bears witness to the fact

that that is not the first time this has occurred either. Life

has left its traces behind through changing times. A cautious

spring, summer’s embrace with the lark hovering high, winter’s

 

sorrow without cover. We cannot survive unless death follows

us faithfully like a dog. The worn-out field reminds us

that life is a demarcated walk. And when we die,

so does our faithful follower throughout life. Death.