Olaf Bull: 'Fra mezzaninvinduet'

 

Fra mezzaninvinduet

 

Samtidige i rummets bleke dage

staar jeg og hun, min slanke elskerinde.

Vi drikker med vort hjertes gjemte pulser

den samme stund, som til os begge rinder –

og stille skal vi staa og kløve lyset,

der er fra tider, da vi ikke levet,

og som vil strømme med sit skraae skjær

dypt ind i tider, da vi ikke er – – –

 

Og der er døde sommerdøgn i lyset,

som hælder gjennem vindvedts løvguirlandre –

og denne dybe kveld vil gaa tilbage

og flyde tonløst sammen med de andre!

Naar streifed det mig sidst, det lys som blinder –?

det meningsløse, rige straaleskin,

som tænder dunet paa en kvindes kinder,

der ikke aner hvorfor hun er min?

 

Vi staar i drømmedrysset ifra solen,

som flimrer bag den overbøide pinje;

jeg ser din hofte gjennem blaatøiskjolen,

hvor er den endelig i form og linje.

Jeg ser paa dine solbelyste hænder

med perlefine porer i sin hud,

hvor alt er nært og fast! Hvor alting ender!

og ingenting er evighed, o Gud!

 

Men fjernt paa sletten ser jeg ogsaa lue

Soractes gamle bjerg og Tiburs høie,

og pinjekronen over vindvets bue

blir nu en haand, som skygger over øiet.

Og fra en anden mezzanin man spiller

– Chopin – og vakt af hvide hænder raser

i søvnløs ring hans liljebleke triller

bag tunge, rosenfyldte romervaser.

 

 

From the mezzanine window

 

Contemporary in the room’s pale days

we both stand, I and she, my slender lover.

The hidden pulses of our hearts both drink

the selfsame moment as it flows uncovered – 

and silent we shall stand and cleave the light

that is from times before we had our life,

and that with slanting gleam will stream afar,

deep into times when we no longer are –––

 

There are dead days of summer in the light

that pours in through the window’s leafy garlands –

and this deep evening hour will soon recede

and mutely join the others in that far land!

When was I last brushed by that blinding streak,

that meaningless and radiant bright shine

which lights the down upon a woman’s cheek

who does not know at all why she is mine?

 

We stand in dreams that from the sun sift down

that’s shimmering behind the bowed stone pine;

I see your hip’s shape through your thin blue gown

how finite it though is in form and line.

Your sun-lit hands my eyes too apprehend,

whose skin with hosts of pearl-fine pores is floored,

how close and firm all is! How all things end!

and nothing is eternity, oh Lord!

 

But far off on the plain there further flame

Soracte’s ancient mount and Tibur’s height,

the stone pine’s crown above the window frame

becomes a hand that shades the eye from light.

And from another mezzanine comes spilling

– Chopin – and wakened by white hands now chases,

in sleepless ring, his lily-pallid trilling

behind the heavy, rose-filled Roman vases.