EIKA MØRKNER
Eika blir brått mørkere når sola i august
velger en lavere bue over himmelhvelvingen.
Etter de varme dagene med grønnskarpe blader
og dansende skygger og gyngende husker som aldri
ble glemt av jublende barn. Nå kaster den mektige
trekronen et fiolett skjær over den første høstdagen.
Jeg ser en ukjent verden synke fram i horisonten.
En ny tid hvor fargene ikke lenger henger sammen
med mine egne inngrodde drømmer og forventninger.
Jeg kan ikke si at verden er ny. Den er fremdeles like
gammel og eldre enn dette eiketreet, som lar bladene
vise meg de mørke flekkene på lysets ovale palett.
THE OAK DARKENS
The oak grows darker more quickly when the August sun
chooses a lower arc across the vault of the sky.
After the warm days with sharp-etched green leaves
and dancing shadows and swaying swings that were never
forgotten by joyous children. Now the mighty crown of
the tree adds a cast of violet to the first autumn day.
I see an unknown world emerging on the horizon.
A new age where colours no longer seem to tally
with my ingrained dreams and expectations.
I can’t say that the world is new. It is still just as
old and older than this oak tree, which lets its leaves
show me the dark patches in light’s oval palette.
No comments:
Post a Comment