Astrid Hjertenæs Andersen: 'Hestens øye'

 

Hestens øye

 

Dypest

i hestens øye,

det dunkle, det gripende ømme,

 

dypt

bak det såre gjenspeil

av funklende marker og gress,

 

dypt

i et gyllenbrunt landskap

det, jordens vemodigste,

 

gjenser jeg mennesket,

vergeløst, nakent,

gjennomglødet av livet

 

 

The horse’s eye

 

Deepest

in the horse’s eye,

the murkily, poignantly gentle,

 

deep

behind the searing reflection

of glittering fields and grass,

 

deep

in a golden-brown landscape

this, the earth’s most mournful,

 

I see man once more,

naked, defenceless,

incandescent with life