Hestene står i regnet
Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne,
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Horses standing in the rain
When my mind is full of dreaming,
ever vaguer and more distant
than my thought can find the words for,
ever wilder and more torrid
than my heart can comprehend,
I want just to stand where rain falls
stand out in the rain like horses
on expanses of lush grassland
midst the mountains’ weight, as here.
Stand and feel my body sucking
all this coolness, strength and wetness
that in steady streams now trickles
down my face, my hair and hands.
Be just like the forest sucking
at the sky’s breasts like an infant.
Be like grassland, full of sweetness,
trembling with devout desire.
Just stand in the rain like horses,
with wet flanks and leaning sideways,
letting scent of soil and moisture
strongly, sweetly fill my mind,
I just want to stand there being
let the drizzle sift down on me,
until thought that’ free from fever
follows dreams to perfect clearness
in a stillness sheer and calm.
No comments:
Post a Comment