Johan Vibe (1748-1782): 'En sang'

Johan Vibe (far right) and Johan Herman Wessel (far left) toast

                  each other at the Norwegian Society

  

 

En Sang

 

Den, Skaberen skiænkte en oplyst Forstand,

Han elsker og drikker, imedens han kan;

Thi naar man først Foden hos Charon har sat,

Saa siges al Elskov og Viinen god Nat.

 

Lad Viin da og Elskov opvarme dit Bryst;

Snart røver dig Døden al sværmende Lyst.

Og blev du end gammel, saa bliver du dog,

Hvad endnu er værre, saa bliver du klog.

 

Lyksalighed, Maalet for Jordiskes Fliid,

Lær den ej af Viise, du spilder din Tid;

Kun Saften af pressede Druer, min Ven!

Og Pigernes Kysse kan give dig den.

 

Hos Viinen og Elskov boer Lærdom og Vid,

Jeg kiender ej Stierner, jeg veed dog min Tid,

Ty naar jeg ej Piger og Viinen har kiær,

Saa veed jeg tilvisse, min Ende er nær.

 

I strænge Theologi! hindrer mig ej

At vandre bekrandset den lystige Vey,

Jeg frygter kun lidet at blive fortabt

Af den, som har Piger og Vindruer skabt.

 

Al Skabningens Herre er naadig og god,

Til Trøst for de skabte hans Viisdom tillod

I Druen at finde en Lindring mod Harm

Og Forsmag paa Himlen i Pigernes Arm.

 

Mit høyeste Gode skal ønskes min Ven:

At drikke og elske og elskes igien;

Naar Døden da Ende paa Vellyster giør,

Saa har du dog levet, forinden du døer.

 

 

A Song

 

He whom the Creator did bless with good sense,

Should love and should drink well before it all ends;

For once one in Charon’s bark has set one’s foot,

All passion and wine’s out the window for good.

 

Let wine and love’s passion stoke fires in your breast.

Soon death all desires and lusts from it will wrest.

And should you live long, you risk ere your demise

A thing that is worse still, you risk growing wise.

 

A state of bliss, which by all mortals is sought,

Don’t let wise men teach you, your time is too short;

This only the juice of pressed grapes, my dear friend,

And young women’s kisses can ever extend.

 

In wine and love’s passion dwell learning and wit,

I cannot read stars, but know well not to quit,

For when I no more wine and women hold dear,

I’ll know for a certainty my end is near.

 

You strict theologians! Don’t stand in my way

From garland-decked taking the path that is gay;

My fear is but slight He will let hell’s jaws gape,

The One who’s created both woman and grape.

 

The Lord of Creation is gracious and good,

To comfort His creatures them wisely allowed

In grapes to find solace for all that might harm

And foretaste of heaven in women’s fair arms.

 

My greatest boon I wish my friend too may learn:

To drink and to love and be loved in return;

When death puts an end to all joys by and by,

You’ll have at least lived well before you must die.

 

Werner Aspenström: 'Råttfälla, ryttare, regn'

 

Råttfälla, ryttare, regn

 

Skogmusens oansenliga prassel

och råttfällans burdusa smäll

befriade mig från en dröm om ryttare,

lansiärer, ett helt regemente,

som omringades och förintades

av en dimma...

 

Fönsterrutans våta darrskrift

var lättare att tyda:

Vad sker när vi dör

förutom att vi dör?

 

 

Rat-trap, riders, rain

 

The unassuming rustling of the fieldmouse

and the abrupt slam of the rat-trap

liberated me from a dream about riders,

lancers, an entire regiment

who were surrounded and destroyed

by a mist...

 

The wet shaky writing on the window pane

was easier to make out:

What happens when we die

apart from dying?

 

J.C. Bloem: 'De gestorvenen'

 

DE GESTORVENEN

 

Wij lagen naast elkander. Om haar hand

Hadden mijn vingers zich vast heengewonden.

Zo hebben zij des ochtends ons gevonden:

Voorgoed ontkomenen aan een ledig land.

 

Zij dachten dit een eindelijken band

Tussen twee die elkander niets dan wondden:

‘Levend gescheiden, in den dood verbonden’ -

Zij hebben ons geheim niet aangerand.

 

Want het was anders. Op dien laatsten tocht

Wilde ik mijn liefde haar doen uitgeleiden

En had mijn hand moeizaam haar hand gezocht.

 

Niet om die te behouden: zo verlaten

Als ik altijd geleefd had wilde ik scheiden,

Maar ik was heen eer ik ze los kon laten.

 

 

THE DEAD

 

We lay next to each other. Round her hand

My fingers had now twined and held it tight.

Thus had they found us in the dawning light:

Escaped forever to a vacant land.

 

They thought this signified a lasting link

Twixt two who only traded wounds and strife.

‘Parted in life, in death though man and wife’ –

But of our secret they’d not grasped one wink.

 

For it was otherwise. On this last trip

I wished my love to help her to depart,

And arduously sought her hand to grip.

 

Not to keep holding it: I wished to show

I’d been alone and so I wished to part,

But I was gone before I could let go.

 

Thor Sørheim: 'Eika mørkner'

 

EIKA MØRKNER

 

Eika blir brått mørkere når sola i august

velger en lavere bue over himmelhvelvingen.

Etter de varme dagene med grønnskarpe blader

og dansende skygger og gyngende husker som aldri

 

ble glemt av jublende barn. Nå kaster den mektige

trekronen et fiolett skjær over den første høstdagen.

Jeg ser en ukjent verden synke fram i horisonten.

En ny tid hvor fargene ikke lenger henger sammen

 

med mine egne inngrodde drømmer og forventninger.

Jeg kan ikke si at verden er ny. Den er fremdeles like

gammel og eldre enn dette eiketreet, som lar bladene

vise meg de mørke flekkene på lysets ovale palett.

 

 

THE OAK DARKENS

 

The oak grows darker more quickly when the August sun

chooses a lower arc across the vault of the sky.

After the warm days with sharp-etched green leaves

and dancing shadows and swaying swings that were never

 

forgotten by joyous children. Now the mighty crown of

the tree adds a cast of violet to the first autumn day.

I see an unknown world emerging on the horizon.

A new age where colours no longer seem to tally

 

with my ingrained dreams and expectations.

I can’t say that the world is new. It is still just as

old and older than this oak tree, which lets its leaves

show me the dark patches in light’s oval palette.

 

 

Thor Sørheim: 'Lukta av regn'

Pilewort

 

LUKTA AV REGN

 

Sommerregn siver inn gjennom det åpne

vinduet, gardinene blafrer og røper at vinden

kommer fra sørvest. Den tradisjonelle regndansen

utfolder seg i vinduskarmen, jeg ser ikke dråpene

 

som trolig faller ned på syrinbusken og vårkålen,

men jeg lukter en mild vind som lokker regnrike

skyer over til den plassen jeg har inntatt

i morgenlyset, avventende og årvåken. Lukt

 

er det første hjelpemiddelet vi har for å finne

fram i denne tids forvirring. Glem øynene som ser

det de tror de ser, hørselen som er i ferd

med å bli døv for roen i stillhetens menuetter.

 

Det er lukta som taler med ekte troverdighet.

Luftdraget fra kuene som beiter på jordet forteller

at de trekker mot skuret de har til vern. Jeg værer

allerede regnet som trommer mot blikktaket deres.

 

 

THE SMELL OF RAIN

 

The summer rain seeps in through the open

window, the curtains flutter and reveal that the wind

is from the southwest. The traditional rain dance is

performed on the window ledge, I cannot see the drops

 

that are probably falling on the lilac and pilewort,

but I can smell a mild wind that is enticing rain-laden

clouds over to the spot I have taken in the

morning light, expectant and alert. The sense of smell

 

is the earliest form of aid we can use to find our way

in the confusion of our age. Forget your eyes, which

see what they think they see, your hearing, which is in the

process of becoming deaf to the minuets of quietness.

 

It is smell that speaks with true credibility.

The breathing of the cows grazing in the field tells you

they are making for the barn that shelters them. I already

detect the smell of the rain drumming against their tin roof.

Jens Peder Olrog: 'Violen från Flen'

 

Violen från Flen

 

Det står en vacker flicka i en bokhandel i Flen,

och drömmer ibland böcker så allén.

Där finns till salu smått och gott,

mest papper och kuvert,

men ändå annonserar man såhär:

Köp en Hjalmar Gullberg eller Vilhelm Moberg,

men köp den av Violen från Flen.

All bildning och kultur, verkligt rara djur,

får ni av Violen från Flen.

 

Äventyr och sagor finns uti vårt lager


där sånggudinnan går på lätta ben.

Prosa och lyrik, kanske romantik,


får ni av Violen från Flen.

 

När ortens unga glopar går på jakt så verkar de'

municipalsamhälls-jeunesse-dorée.

Och frågar de Violen om hon vill gå med dem ut,

så rodnar hon och svarar så till slut:

 

Allt kan ni begära, av det litterära,

ja allting av Parnassens fenomen.

Men praktisk romantik, eller erotik,

finns ej hos Violen från Flen.

Tag i stället för er, av små bokprimörer,

ta' småvarmt från den Bonnierska buffén.

Bildning och kultur, verkligt rara djur,

får ni av Violen från Flen.

 

 

The Violet of Flen

 

A lovely girl stands lonely in a bookshop out in Flen,

and dreams among the books of her domain.

On sale are paper, envelopes,

and mostly bibs and bobs,

despite this though advertisements proclaim:

Buy a Hjalmar Gullberg or a Vilhelm Moberg,

but buy it from the Violet of Flen.

All your cultural feasts, truly snuggly beasts,

you’ll get from the Violet of Flen.

 

We stock stirring stories, tales of former glories


here the muse of song delights to reign.

Poetry and prose, romance too who knows,


you’ll get from the Violet of Flen.

 

When local whippersnappers go out hunting or foray

they seem to be the town’s jeunesse dorée.

And if they ask the Violet if she’d like to join the guys,

she blushes and she finally replies:

 

All you could desire, literature entire,

and that which to Parnassus might pertain.

Though all cooing doves, and erotic love’s

not stocked by the Violet of Flen.

Take though for nutrition, early small editions,

from Bonnier’s buffet do not abstain.

All your cultural feasts, truly snuggly beasts,

you’ll get from the Violet of Flen.

 

To hear Sven Bertil Taube sing this, go to here.

 

 

 

 

 

Thor Sørheim: 'Lavmælt'

Melampyrum pratense (marimjelle)

 

LAVMÆLT

 

Det finnes en visdom der du

minst aner det. Lavmælt marimjelle

nederst i skogbunnen. Langs stier du ofte

har gått, uten å legge merke til gulhvite

blomster som vil si deg noe.

 

 

LOW KEY

 

A wisdom exists where you least

suspect it. Low-key cow-wheat deep down

in the forest floor. Along paths you have often

walked along, without noticing yellow-white

flowers that want to tell you something.

Thor Sørheim: 'På forvillede veger'

 

Sorbus Norvegica (whitebeam)

PÅ FORVILLEDE VEGER

 

Jeg går på skogsvegen ved havet omkranset

av ligusterbusker som trolig har grønne blader

gjennom hele vinteren. Jeg vandrer langs gule

jorder i oktober og ser de mørke skyene over hyttene

på odden, og når jeg snur meg er vesthimmelen blå

 

og optimistisk. Det finnes vippepunkter som avgjør

vår videre ferd gjennom historien. Jeg velger

forvillede veger framfor firefelts fartsfristelser.

Det er god motstand i ubedt berberis, rød krossved

og sjeldne asalbusker i møte med en snøfri vinter.

 

 

ON PATHS RECLAIMED BY NATURE

 

I walk along the woodland path by the sea surrounded

by privet hedges that probably have green leaves

throughout the winter. I walk past yellow plots of land

in October and gaze at the dark clouds above the cabins

on the spit, and when I turn round the western sky is blue

 

and optimistic. Tipping points exist that determine

our further course through history. I choose reclaimed paths

rather than four-lane high-speed temptations. There is

good resistance in unsolicited barberry, red guelder-rose

and rare whitebeam when meeting a snow-free winter.

 

Thor Sørheim: 'Skriften på veggen'

מנא מנא תקל ופרסין (or Mene, Mene, Tekel, Uphasin)

 

SKRIFTEN PÅ VEGGEN

 

Fra de første spede forsøk på å uttrykke noe

vesentlig, har menneskeheten levd med frykt

og håp og risset inn sine drømmer og sitt raseri

på veggene i mørke huler og på svabergene

langs elver og hav. Med hogde streker oppstår

symbolske figurer, og vi kan fremdeles tolke deres

budskap. Vi har lært oss å lese skriften på veggen

og tatt alvoret med oss etter hvert som bildene

 

la grunnlaget for de neste stegene i henvendelsen

mennesker imellom. Tegning ble til skrift, rette

streker i varierende lengde og posisjoner. Enetalen

fra skriften på veggen ble til samtaler mellom de

som kjente til koden, alfabetet. Men vi må aldri

glemme at ord er bilder som må tolkes. Evig liv

er et uttrykk for menneskeverd, ordet bønn

er et rop om at Gud må gjøre det umulige mulig.”

 

 

THE WRITING ON THE WALL

 

From the first tentative attempts to express something

important, humanity has lived with fear and hope 

and has scratched its dreams and its rage onto the

walls of dark caves and onto the smooth rocks along rivers

and seashores. Via hewn strokes symbolic figures

emerged, and we are still able to interpret their

message. We have learnt to read the writing on the wall

and have grasped its import as the images came to form

 

the basis of the next steps that were taken in interhuman

communication. Drawings turned into scripts, straight

lines of various lengths and positions. The monologue

of the writing on the wall became conversations between

those familiar with the code, the alphabet. But we must

never forget that words are images that must be deciphered.

Eternal life is an expression of human worth, the word

prayer is a call for God to make the impossible possible.

 

 

Thor Sørheim: 'Om å dikte'

 

OM Å DIKTE

 

Det er ikke jeg som skriver diktene. Bidraget

mitt er å sanse fritt i et vegkryss og nyte duften

av ryllik og honningblom og slippe ordene løs.

De springer ned i grøftekanten, noen ganger

kan jeg til og med høre dem mumle til kjøttmeisen.

De sørger for innhold og rytme, stort sett da, før de

forsvinner, og da er det jeg som må henge opp

sokker og truser på snora under en smilende himmel.

 

 

ABOUT FASHIONING A POEM

 

I’m not the one who writes the poems. My contribution

is to free my senses at a crossroads and enjoy the scent

of yarrow and musk orchid and let the words loose.

They jump down to the edge of the ditch, sometimes

I can even hear them mumbling to the great tit.

They take care of the content and rhythm, more or less,

before disappearing, and then I am the one who must

hang socks and briefs on the line beneath a smiling sky.