Tuesday, 28 July 2026

Thor Sørheim: 'Lavmælt'

Melampyrum pratense (marimjelle)

 

LAVMÆLT

 

Det finnes en visdom der du

minst aner det. Lavmælt marimjelle

nederst i skogbunnen. Langs stier du ofte

har gått, uten å legge merke til gulhvite

blomster som vil si deg noe.

 

 

LOW KEY

 

A wisdom exists where you least

suspect it. Low-key cow-wheat deep down

in the forest floor. Along paths you have often

walked along, without noticing yellow-white

flowers that want to tell you something.



Thor Sørheim: 'På forvillede veger'

 

Sorbus Norvegica (whitebeam)

PÅ FORVILLEDE VEGER

 

Jeg går på skogsvegen ved havet omkranset

av ligusterbusker som trolig har grønne blader

gjennom hele vinteren. Jeg vandrer langs gule

jorder i oktober og ser de mørke skyene over hyttene

på odden, og når jeg snur meg er vesthimmelen blå

 

og optimistisk. Det finnes vippepunkter som avgjør

vår videre ferd gjennom historien. Jeg velger

forvillede veger framfor firefelts fartsfristelser.

Det er god motstand i ubedt berberis, rød krossved

og sjeldne asalbusker i møte med en snøfri vinter.

 

 

ON PATHS RECLAIMED BY NATURE

 

I walk along the woodland path by the sea surrounded

by privet hedges that probably have green leaves

throughout the winter. I walk past yellow plots of land

in October and gaze at the dark clouds above the cabins

on the spit, and when I turn round the western sky is blue

 

and optimistic. Tipping points exist that determine

our further course through history. I choose reclaimed paths

rather than four-lane high-speed temptations. There is

good resistance in unsolicited barberry, red guelder-rose

and rare whitebeam when meeting a snow-free winter.

 

Monday, 27 July 2026

Thor Sørheim: 'Skriften på veggen'

מנא מנא תקל ופרסין (or Mene, Mene, Tekel, Uphasin)

 

SKRIFTEN PÅ VEGGEN

 

Fra de første spede forsøk på å uttrykke noe

vesentlig, har menneskeheten levd med frykt

og håp og risset inn sine drømmer og sitt raseri

på veggene i mørke huler og på svabergene

langs elver og hav. Med hogde streker oppstår

symbolske figurer, og vi kan fremdeles tolke deres

budskap. Vi har lært oss å lese skriften på veggen

og tatt alvoret med oss etter hvert som bildene

 

la grunnlaget for de neste stegene i henvendelsen

mennesker imellom. Tegning ble til skrift, rette

streker i varierende lengde og posisjoner. Enetalen

fra skriften på veggen ble til samtaler mellom de

som kjente til koden, alfabetet. Men vi må aldri

glemme at ord er bilder som må tolkes. Evig liv

er et uttrykk for menneskeverd, ordet bønn

er et rop om at Gud må gjøre det umulige mulig.”

 

 

THE WRITING ON THE WALL

 

From the first tentative attempts to express something

important, humanity has lived with fear and hope 

and has scratched its dreams and its rage onto the

walls of dark caves and onto the smooth rocks along rivers

and seashores. Via hewn strokes symbolic figures

emerged, and we are still able to interpret their

message. We have learnt to read the writing on the wall

and have grasped its import as the images came to form

 

the basis of the next steps that were taken in interhuman

communication. Drawings turned into scripts, straight

lines of various lengths and positions. The monologue

of the writing on the wall became conversations between

those familiar with the code, the alphabet. But we must

never forget that words are images that must be deciphered.

Eternal life is an expression of human worth, the word

prayer is a call for God to make the impossible possible.

 

 

Thor Sørheim: 'Om å dikte'

 


OM Å DIKTE

 

Det er ikke jeg som skriver diktene. Bidraget

mitt er å sanse fritt i et vegkryss og nyte duften

av ryllik og honningblom og slippe ordene løs.

De springer ned i grøftekanten, noen ganger

kan jeg til og med høre dem mumle til kjøttmeisen.

De sørger for innhold og rytme, stort sett da, før de

forsvinner, og da er det jeg som må henge opp

sokker og truser på snora under en smilende himmel.

 

 

ABOUT FASHIONING A POEM

 

I’m not the one who writes the poems. My contribution

is to free my senses at a crossroads and enjoy the scent

of yarrow and musk orchid and let the words loose.

They jump down to the edge of the ditch, sometimes

I can even hear them mumbling to the great tit.

They take care of the content and rhythm, more or less,

before disappearing, and then I am the one who must

hang socks and briefs on the line beneath a smiling sky.



Thor Sørheim: 'Gamle piletrær'


 

GAMLE PILETRÆR

 

Gamle piletrær fletter seg sammen

ved vadestedet. Omfangsrike med kraftige

greiner som stikker ut i alle retninger. Tjukke

stammer har fått en knekk, to terner skriker

ute på sjøen mens de kretser rundt

en arrogant måke som overser klyngen

av trær som bøyer seg i ærbødighet

mot det lave blåveisalteret. Gjemmesteder

finnes i de hule stammene, og rotvelt åpner

surklende kjeften sin fra undergrunnen, mørk

sang overdøver måkeskrikene da jeg bøyer meg

ned til møtet med forråtnelse og fortrolighet.

 

 

OLD WILLOW TREES

 

Old willow trees intertwine at the

ford. Voluminous in girth and with powerful

branches protruding in all directions. Thick

trunks have opened up cracks, two terns are

screeching out on the lake while circling round

an arrogant gull that is surveying the clump

of trees which bow in deference towards

the low altar of blue anemones. The hiding places

are in the hollow trunks, and a windfall opens

its gurgling jaws from the subsoil, dark

song drowns out the shrieking gulls as I bow down

to meet with decomposition and intimacy.



Evert Taube: 'Den glade bagaren i San Remo' (1937)


 

Den glade bagaren i San Remo

 

Text och musik: Evert Taube, 1937

 

Min vän, den glade bagarn uti San Remo stad,

ja, om ni kände honom, skulle ni bli glad.

Han sjunger framför ugnen sin glada ritornell

så stolt som om han vore en löjtnant John Forsell.

 

Den glade bagarn bakar det bästa bröd som fås,

det bakas inte bättre ej ens i Alingsås.

Han sjunger när han bakar, och arbetar med fröjd

det ökar varans värde och köparen blir nöjd.

 

San Remos sköna damer beundrar hans figur,

han liknar till det yttre en ung och kraftig tjur.

Och när han knådar degen och sjunger högt i dur,

då ryser det i damer med sinne för skulptur.

 

Min vän, den glade bagarn, som sprudlar av musik,

han har en vacker hustru, som står i hans butik.

Från ungnen langas brödet till disken där hon står,

ju mera bagarn sjunger dess mer hon sälja får.

 

Men om den glade bagarn vill svalka sig nån gång

bland damer i butiken, som lyssnar till hans sång,

då säger hustrun vänligt och klappar bagarns bröst:

”Kom inte ut Florindo, det drar, och du förstör din röst!”

 

 

The cheerful baker of San Remo

 

Lyrics and music: Evert Taube, 1937

 

My friend, San Remo’s baker, who’s cheerful through and through,

ah, if you only knew him, then you’d be cheerful too.

He sings there by the oven his cheerful ritornelle

proud as the opera singer once known as John Forsell.

 

The cheerful baker’s bread is the best bread one can buy,

not even Alingsås with such bread could ever vie.

He sings while he is baking, with joy he pounds the dough,

which makes the bread worth more and the buyer’s pleasure grow.

 

San Remo’s lovely ladies his figure much admire,

his bull-like strong physique does each one of them inspire.

And when he kneads the dough and they hear his merry trills,

Those ladies keen on sculpture feel oh such wondrous thrills.

 

My friend, the cheerful baker, whose tunes will never stop,

he has a lovely wife who stands daily in his shop.

Fresh bread’s tossed to the counter, where she inhales its smell,

the more the baker sings, the more bread she gets to sell.

 

But if the cheerful baker would come into the shop

and join the ladies listening, his wife will tell him stop,

though in a friendly fashion, and pat him on the chest:

‘It’s draughty here, Florindo, your voice knows what is best!’


Try listening to the man himself, or maybe his son Sven-Bertil in a live performance

 

 

Friday, 24 July 2026

G.J.Resink: 'Vrouwenfiguur op een tjandi'

 


 

Vrouwenfiguur op een tjandi

 

Regens zijn aan haar voorbijgegaan,

weerlicht en zon, nachten met volle maan,

schaduwen, wind, - en mensen,

wier vingers langs haar voeten zijn gegleden,

haar wreven van de welving hebben beroofd,

en die hier misschien hebben gebeden

en in andere werelden geloofd.

 

Ik heb haar alleen maar aangeraakt,

haar lichaam afgetast met de gedachte,

dat zij niet door goden is gemaakt,

maar door een mens. En in haar tederste leden

tintelt mijn vingertoppen de druk tegemoet der zachte

handen van iemand van duizend jaar geleden.

 

The word Tjandi or Candi for a temple in Indonesia is a word of Sanskrit origin. The word refers to any religious structure, most often Hindu or Buddhist, with a pyramidal tower.

 

 

Female figure on a candi

 

Rains have for centuries passed her by.

Sheet-lightning and sun, nights of a full moon,

shadows, wind, - and humans,

whose fingers have glided along her feet,

her insteps from their arching have deprived,

and who perhaps for prayer here used to meet,

convinced this world from elsewhere is derived.

 

Only by touch have I ever tried 

to probe and explore her body with the notion

she was not wrought by gods but by

a human. And in her softest parts I sense

my fingertips tingle with counter-pressure, motion

of gentle hands that date from a thousand years hence.

 

 

Wednesday, 22 July 2026

G.J. Resink: 'Avondregen'

 


Avondregen

 

De regen ruist als oerwoud om het huis

en drijft de dieren van het duister binnen,

duizendpoten, spinnen, torren, een muis,

zelfs een visitevlinder, die vriendinnen

voorspelt, waarop ik voor de nacht mijn zinnen

had gezet. Maar de koelte maakt mij kuis

en kinderlijk - ‘o, regen, regen ruis’

en houdt de beesten uit mijn donker binnen.

 

 

Evening rain

 

The rain soughs like a jungle round my house

and drives the creatures of the dark inside,

centipedes, spiders, beetles and a mouse,

even a butterfly to prophesy

some lady friends my senses have supplied

for the night. But coolness my ardour’s doused

and I’m a child – ‘o, rain, rain till I drowse’

and keeps the creatures from my dark inside.

 

 

 

Monday, 20 July 2026

G.J. Resink: 'Djangir'

 


Djangir

 

Zij dansen. Duizend dromen in één nacht.

De dromen van een licht bewogen leven:

Hoe men lief kan hebben; hoe men best zacht

Mag zijn, maar niet half-zacht; hoe men zich geven

 

Moet, maar nooit helemaal; hoe men wel beven

Kan van ontroering, doch, op vorm bedacht,

De hartstocht door een gouden huid moet zeven

Tot zweetglans, oogopslag en pradadracht.

 

Nu zullen dit voor mij wel dromen blijven.

Maar hier neemt één idee in vele lijven

Gestalten aan en winnen alle zinnen

Het van de zuiverste gedachtengangen:

Hier laat, in duizend dansposen gevangen,

De schoonheid zich bloot lijfelijk beminnen.

 

De 'djangir' is een moderne Balische dans, waarbij de dansers en danseressen in een carré zitten en de solodanser in het midden, voortdurend met gebaren en mimiek begeleiden. De kleding van de dansers en in het bijzonder die van de danseressen, bestaat uit lappen die met bladgoud zijn opgelegd, het zogenaamde prada, en die om het lichaam worden gewonden. Het schouderstuk en het hooftooisel zijn meestal van leer of perkament, eveneens rijk met goud bewerkt, zoals de hele kleding rijk en kostbaar is. De dans zelf is zeer zinnelijk en hartstochtelijk, maar in strenge vormen gevat.

 

 

Djangir

 

They dance. A thousand dreams in just one night.

Dreams of a life that’s lightly set in motion:

How one can love; may be gentle outright

but not half-gentle, must accept the notion

 

Of partial self-giving, be quivering, 

with emotion, yet form’s prime role confess,

Must sift one's passion through a golden skin

To gleaming sweat, glances and prada dress.

 

For me all this may well stay merely dreams.

Here, though, in many bodies it would seem

One idea becomes shapes, the senses gloved

and coated with the purest trains of thought:

Here, in a thousand dancing poses caught,

Beauty can purely physically be loved.

 

The ‘djangir is a modern Balinese dance in which the dancers, male and female, sit in a square with a solo dancer in the middle, always accompanied by physical and facial gestures. The attire worn by the dancers and, especially that of the female dancers, consists of patches gilded with goldleaf, the so-called ‘prada’, which is wound round the body. The epaulets and headdress are usually of leather or parchment, also richly decorated with gold, which means the garment is very rich and costly. The dance itself is extremely sensuous and passionate, yet couched in strict forms.

 

Sunday, 19 July 2026

G.J. Resink (1911-1997): ''Poera in zee in Tabanan'

Danau Beratan temple, Bali

 

Poera in zee in Tabanan

 

Een eeuwen geleden uit de deining geheven

koraalkalkterras scheidt rijstland en oceaan.

In het plat, waarover bij vloed de golven slaan

bewaren kuilen wat er achter is gebleven

 

van oertijdtuinen, die ten onder zijn gegaan.

Uit steen en stortzee op een rots omhoog gedreven

streeft een tempeltje naar verhevener bestaan.

 

Soms schijnt het boven schuim en sawahs uit te zweven.

 

Licht, reuken, wind en regens hebben het omgleden,

priesters feesten er met geesten; meer naar beneden

preev’len reven in brandingsnissen hun gebeden.

Steeds gereed om in zee of hemel heen te gaan

verbeeldt het dit leven: doorvochtigd met de vrede

van aan veel deel te hebben, heel alleen te staan.

  

Poera: temple

Brandingsnissen: term for potholes scooped out of rocks protruding above a coral limestone terrace

 

 

Poera in lake in Tabanan

 

A coral limestone terrace, raised centuries ago

by heaving swell, divides paddy fields from ocean.

In the flat land, over which the waves at high tide flow,

potholes retain what is left from this demotion

 

of primeval gardens whose life was bluntly halted.

Raised up onto a rock by rough seas’ violent motion,

a stone poera strives to gain life more exalted.

 

Above the foam and sawahs it sometimes seems to float.

 

Light, scents, many winds and rains have slid around it,

priests feast here with spirits, but much further down it

rifts in wave-cut notches mumble prayers that ground it.

Always prepared into sea or sky to pass away, 

it portrays this life: pervaded with the peace that’s founded

on taking part in much, yet being a castaway.