Thor Sørheim: 'Rutengjenger'

 

RUTENGJENGER

 

Ingen kan med sikkerhet hevde at en ønskekvists

kåret ut av en hasselbusk og båret av en rutengjenger

som holder kvisten fast med begge hender med spissen

vridd opp, vil bøye seg ned og dirre mot steinhella

når den føres over mineralforekomster langt nede

 

i fjellet. Ingen kan med hånda på hjertet si at det er umulig

for en rutengjenger som går forsiktig gjennom skogen

over lyng og steingrunn å føle at det finnes jern der

nede langs en forkastningslinje, dannet for to millioner år

siden. Jeg er ingen rutengjenger der jeg står ved Gruvebakken

 

som Tobias Kuper pekte ut etter å ha søkt etter malm

her på 1600-tallet. Men jeg velger å tro at det finnes

noen som med øye og hånd sanser ørsmå skiftninger i naturen

og årstidene. Lik årvåkne dyr langs stiene vil de varsle

med en kvist som slår an, om farer som lurer i griske hjerter.

 

 

DIVINER

 

Nobody can claim with certainty that a dowsing rod, 

carved from a hazel bush and carried by a diviner

who holds it tightly with both hands with the point

twisting upwards, will twitch downwards and quiver towards 

the stone slab when passed over mineral deposits deep down

 

in the rock. Nobody, hand on heart, can say that it is impossible

for a diviner who walks cautiously through the forest

over heather and stony soil to feel that there is iron down

there along a fault line formed two million years

ago. I am no diviner when standing here at Gruvebakken,

 

which Tobias Kuper pointed out after having searched for ore

here in the 17th century. But I choose to believe that people

exist who with eye and hand can sense minute changes in nature

and the seasons. Like vigilant animals along pathways they will sense

with a rod that forebodes dangers lurking in covetous hearts.

 

 

I would refer you to Seamus Heaney's poem 'The Diviner' as analysed here. Also to a poem recently published on the blog on a similar theme by the Dutch poet Ida Gerhardt here