Olaf Bull: 'Avmagt'

Avmagt

Rend ikke panden mot dødens dør —

du vet det jo godt:

En verden af muld

er alle vore døde!

Vet, hendes legemes fri form

med stjerner og hav og sol fyldt,

er nu en tom

graa muld

skaffet med angst tilside!

Og over det hele

en raa høi

med kraftløse blomster,

gjennem hvis duft

en levende fryvil

slaar ut sine livstørste vinger.

Og du føler det klart,

naar du øiner det kryp

drikke af en sjælløs himmel,

straalende, tomt, med sine blikke:

Dette, det er livet — —

Og hun, din eneste ven,

hvis heftige øine speilet

dig, din kjærlighet ind,

dypt dernede i verden

er blindt forraadt stof —

Bare en del af den tro,

grønne og maalløse grund,

mot hvilken det lille insekt

vimrer sin livsrike dans,

og hvortil det stundom mødigt sig hviler.

— — — — —

Du skal ikke drønne mot dødens port.

Du vidste det før:

En verden af muld

er alle vore døde.

Reis dig fra grønsværet nu og staa.

Solen er omme, natten staar blaa

mot dødens bronsedører.

Graat dine taarer, sig dine ord —

ord for ord

er det kun du, som hører:

«Sov søtt

mulds søvn

i gravens nat,

hvor sol ikke stiger —

der, hvor dit omrids stund for stund

over i verdens mørke viger —

Lev den evige fred

som ikke kjender sig selv

og derfor er dypest fred.

Lev vel — o du — lev vel

i aftenens have!

Vi møtes i skovlen, som øses

         paa fremtidens grave.»


Helplessness

Don’t run your head against death’s door —

you know that full well:

A world of earth

are all our dead!

Know, the free form of her body

filled with stars and sea and sun

is now but an empty

grey earth

shovelled aside out of fear!

And over it all

a rough mound

with now sapless flowers,

through whose scent

a live butterfly

unfolds its life-thirsting wings!

And you feel it clearly

when glimpsing the earthbound 

insect drink from a soulless sky,

gleaming, empty, with its gazing:

This, this is life — —

And she, your only friend,

whose intense eyes mirrored

you, your love within,

deep down there in the world

is blind, betrayed matter —

Only a part of the faithful,

green and purposeless plot

towards which the small insect

quivers its vibrant dance

and at which it sometimes wearily rests.

— — — — —

You are not to crash against death’s door

You knew that already:

A world of earth

are all our dead.

Rise from the grassy earth now, stand up.

The sun is over, the night deep blue

against death’s doors of bronze.

Weep your tears, say your words —

word for word

you alone can hear them:

‘Sleep sweetly

earth's sleep

in the night of the grave

where the sun does not rise —

there, where your outline hour by hour

fades into world’s darkness —

Live the eternal peace

which does not know itself

and therefore is deepest peace.

Farewell — oh you — farewell

in evening’s garden!

We’ll meet in the shovel that’s strewn

         over graves of the future.’