Det hemmelege, det går langsamt
Dei gamle syklar finst i kjellarane
inst i eit fuktig mørker
og på lofta: dekte av eit tynt lag
av det tørre lyse støvet. Syklar med hjula stivna
i den siste dreining dei stod i for dei vart forlatt,
gjevne over til inntørkinga eller oppløysinga
i våt rust: Den hemmelege nedbrytinga, den langsame.
Eikene, utspilte frå sentret, usynlege
i høg rørsle ytste fart. Om nettene: dynamoen
kopla inn til den seige gummien, det ujamne lyset
flakkar etter vegen.
Eit fint nett av tynt spinn har lagt seg over eikene,
gummien svulle ut i mørke skorper under dei tynne
klebrige trådane: Små tørre venger klistra fast,
det er vanskeleg å få auge på det svarte insektet.
Eg sit med eit fotografi av far. Han har stige ned
av sykkelen som han stør tett inn mot kroppen:
Fingrane strammar om styret.
What is secret is slow in moving
The old bicycles stand in basements
deep in dank darkness
and in the attic: covered by a thin coating
of dry light dust. Cycles with wheels stiffened
in the final turn taken before being deserted,
abandoned to mummifying or dissolving
in wet rust: The secret, the slow decomposition.
The spokes, bulging out from the hub, invisible
in swift motion at top speed. At nights: the dynamo
thumbed over onto the tough rubber, the irregular light
flickering for the road.
A fine tracery of thin spider’s web covers the spokes,
the rubber swollen out in dark scars under the thin
gluey strands: Small dry wings are stuck fast,
it is difficult to catch sight of the black insect.
I sit with a photograph of my father. He has just got off
the bicycle which he props up close to his body:
His fingers grip the handlebars.
No comments:
Post a Comment