Den milde dag er lys og lang
og fuld af sol og fuglesang,
og alt er såmænd ganske godt,
når blot, når blot, når blot...
når blot vor nabos Ilsebil
vil det, som jeg så gerne vil,
vil lægge kinden mod min kind
med samme varme sind.
Vil række mig sin lille hånd
med samme redebonne ånd,
vil lukke øjet som til blund
og give mig sin mund.
Ja, dagen den er lys og lang,
og der er nok af fuglesang,
men jeg er bange, Ilsebil
vil ikke det, jeg vil...
Bag hækken kommer Ilsebil,
- mon det er mig, hun smiler til,
hun bærer mælk i klinket fad
og giver katten mad.
Å se, nu smiler hun igen,
min Ilsebil, min egen ven -
det er, som selve solens skin
faldt i mit hjerte ind.
The mild spring day is bright and long
and full of sun and sweet birds’ song
and everything seems truly good,
or would, or would, or would
or would if next-door Ilsebil
will what I oh so dearly will,
her cheek against my cheek incline
with such a warmth as mine.
Stretch out to me her tiny hand,
with willing spirit by me stand,
will shut her eyes as if to doze,
her lips on my lips close.
Oh yes, the day is bright and long
and there’s enough of sweet birds’ song,
but I’m afraid that Ilsebil
will not what I so will.
Behind the hedge comes Ilsebil,
– can it be me her smile would thrill,
a mended bowl of milk she brings
and gives the cat to drink.
Oh look, she’s smiling now again,
my Ilsebil, my own true friend –
the sun’s rays almost seem to dart
and fall into my heart.
No comments:
Post a Comment